Jeg var ingen – et liv – en frykt – et håp.
Irene Bjørnson har skrevet en selvbiografi, og vi blir invitert inn i et liv som til tider var vanskelig og mørkt, frem til vi møter et omsorgsmenneske som gjennom sin egen mørketid kan hjelpe andre til å se lyset – håpet.




Knut-Jørgen Plesner –
JEG VAR INGEN
Et liv – en frykt – et håp
Av Irene Bjørnson
En rik bok om et rikt, men vanskelig liv. Den forteller om den kraft og hjelp som poesi kan være. Ja, en livreddende kraft.
I en periode med dype kriser og innleggelser på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, kom Irene Bjørnson, etter en samtale med terapeuten sin, tilfeldig over diktboken «Menneske» av Anbjørg Pauline Oldervik. Irene Bjørnson skriver:
«Endelig har jeg funnet noe som kan nære min sjel og nå inn til mitt hjerte. Jeg er ikke død – jeg skal ikke dø (i hvert fall ikke nå), jeg begynner å leve igjen.»
Hun siterer videre fra Olderviks dikt og skriver mot slutten av den interessante innledningen:
«Det var som å komme hjem. Jeg hadde en fremtid. Jeg var ikke fortapt.»
Etter innledningen forteller hun om sin familie og oppvekst i Vesterålen. Om mormor som ble syk og måtte sette bort alle barna sine. Hvor fryktelig dette var for Irene Bjørnsons mor selv om hun først kom til snille fosterforeldre. Og så om hvordan Irene og hennes søsken også måtte settes bort til fosterforeldre på grunn av morens sykdom.
Vi følger så hennes rike, men vanskelige liv frem mot det livet hun har i dag. Hun forteller om den gode hjelpen hun fikk av sin virkelig lyttende terapeut, og han har skrevet et etterord i boken. Vi blir med på hennes tanker og omsorg for så mange, familiemedlemmer og tallrike andre, og dyr som også er så viktige for henne. Ja, hvert av de dyrene hun har hatt og har, har fått sitt eget lille kapittel.
Irene Bjørnson forteller oss også om hvordan hennes kristne tro fyller livet hennes og gir henne så mye styrke. Ja,hvem kan tro at det glade, varme, harmoniske menneske med så mye tanker for andre har en så vanskelig bakgrunn.
Knut-Jørgen Plesner